Våren 2005 bestemte Vegard Ødemark seg for å begynne å trene i tillegg til ingeniørstudier og tomflaskeproduksjon. Daværende student ved Norges Idrettshøgskole fusket allerede litt med faget egentrening samtidig som han holdt styr på langrennsungdommen i Hurdal og Ullensaker. Akkurat når vi tok den fatale beslutningen å skulle gå Åsenrennet 2. juledag 2005, er for meg litt uklar. Men uansett, vi hadde bestemt oss. Våre gamle skivenner fra juniordagene i Romeriksåsen Ski, ristet på hodet og ga oss klar beskjed om at de i hvert fall aldri skulle gjøre comeback.
Comebacket startet med en etappe hver i Holmenkollstafetten for Mjøsen Skog. Dette ga virkelig mersmak og satsingen var i gang. Vegard kjøpte rulleski og fikk smake asfalten på første turen. Men målet var Åsenrennet og Birkebeineren, så vi kunne ikke trekke oss. Intervaller ble løpt på Sognsvann og vi synes vi var riktig så flinke.
Da snøen begynte å falle over Romeriksåsen, var vi tidlig ute med å teste skiene. Den første turen på ski i comebacksesongen foregikk med utgangspunkt fra Lasarontorget. Åsen IL hadde kjørt løyper med scooter og vi var nesten først ute for å prøve løypene som slynget seg innover i Drittjerndalen. Det er denne turen som ble avgjørende for valg av navn på teamet.
Bakgrunnen for Team Drittjerndalen var at det i 2005 begynte å vokse fram en del team rundt i Norge. Og vi tenkte at vi ikke kunne være noe dårligere. Det hele begynte som en spøk i 2005 og det tok en stund før vi markedsførte oss selv under navnet Team Drittjerndalen. Vi var på dette tidspunktet bare to løpere i ikke altfor god form som konkurrerte for hver vår klubb.
Sesongen 2005 gikk med deltakelse i Åsenrennet, Holmenkollen skimaraton og Birkebeineren. Tor Eilert Navestad var også i Sverige og prøvde seg på Vasaloppet med voldsom suksess.
I 2006-2007 ble teamet redusert til kun én løper. Vegard holdt trykket oppe mens Tor Eilert la seg på sofaen fornøyd med Vasaloppsmedalje og merket fra Birkebeineren. Dessverre ble vel både Åsenrennet og Birkebeineren avlyst denne sesongen.
2007-2008 var det slutt på sofalivet. Her skulle det satses! Dessverre for sofagrisen hadde Vegard blitt en hard nøtt å knekke. Teamnavnet dukket oftere og oftere opp, samlinger ble arrangert og vi håpet at formen skulle bli bedre. Åsenrennet ble arrangert på Røtterudmoen og Vegard trakk overlegent det lengste strået. Det samme skjedde på Stenfjellrunden. Navestad hadde mer enn nok med å komme seg til mål. Dette året ble Trysil-Knutrennet oppdaget og dette la grunnlaget for startled 2 i Vasaloppet for Tor Eilert. Vegard trakk seg i siste liten før turen til Sverige og lå hjemme og pusset formen til Birkebeineren. Dette viste seg å være bortkastet da han snudde rett etter start på Rena. Tor Eilert gikk over fjellet med svensk betennelse i armene, bommet på merket med 10 min selv med en tid rundt 3.30.
2008-2009 startet som vanlig med en voldsom satsing. Rulleski, samlinger og langturer. Merket skulle erobres. Fikk av og til selskap av Trond Harald Sand på så vel treninger som samlinger både i Nannestad og på Sjusjøen (med en liten tur på Brenneriet). Endelig hadde vi skjønt at vi måtte ha regelmessige intervalløkter for å forbedre oss. Men det ble mest med snakket. Tidligere NIH-student med trener 3 utdannelse var blitt ingeniørstudent og var som vanlig altfor lat til å sette opp noe systematisk opplegg. Så vi trente det vi hadde lyst til. Men denne høsten ble det satt opp faste treningsdager. Utpå høsten smalt bomben. Marius Myhre og Lars Hemsett hadde blitt meldt på i Birkebeineren av hver sin bedre halvdel. Sporty som de er, så tok de utfordringen og startet å trene i tillegg til turene på Bjørungs. I Nannestad holdt Paul André seg i form, men med arbeidssted i Bærum hang han seg på comebackgutta og fellestreningene hadde plutselig 5 deltakere i stedet for 2. Ryktene om det gode miljøet gikk og treningene ble godt besøkt av både Runar og Lars Christian.
Snøen kom og det var samlinger både på Budor, Sjusjøen og på Savalen. Åsenrennet gikk dette året med kun Tor Eilert på startstreken. Riktignok var fetter Trond Harald med, men han ble slått… Utover vinteren deltok vi på Trysil-Knutrennet, Stenfjellrunden, Trysil Skimaraton, Vasaloppet, Birkebeineren og Skarverennet. Nå var Team Drittjerndalen ikke bare noe vi snakket om internt, men også noe vi profilerte oss utad med. Ryktene sier at det under Birkebeineren fantes et banner med teamnavn, men dette ble kun holdt oppe til ære for de fra Åsen IL. Utøvere fra Nannestad Skiklubb ble ikke funnet gode nok til å motta hyllest fra fanklubben, ei heller drikke. Men vi klarte oss allikevel, hardføre midtbygdinger som vi er.
2009-2010 har startet mer profesjonelt enn noensinne. Det er utarbeidet en treningsplan. 2-3 fellestreninger i uka, testløp hver måned og nettside er siste skudd på stammen. Får håpe løperne fra Skiklubben dette året er funnet verdige som medlemmer i teamet siden vi bidrar med treningsplaner og nettside… I tillegg har odelsgutten fra Kopperudmoen begynt å røre på seg og enda en gammel storløper gjør comeback.
